Den vitenskapelige prosess

Den vitenskapelige prosess

Vitenskap handler om å beskrive virkeligheten så godt som mulig basert på de bevisene som foreligger. Og det å være vitenskapelig betyr at man evner å endre sitt syn sett i lys av bevisene som foreligger.

En vitenskapelig tilnærming starter med en observasjon. Observasjonen danner grunnlag for en hypotese (antagelse). En antagelse som vi må teste for etterprøvbarhet. For å etterprøve observasjonen trenger vi flere observasjoner som kan støtte opp om antagelsen, og om mange og gode nok observasjoner støtter opp om antagelsen, ja, så kan den aksepteres og en teori utformes – en teori som er ment å gi oss mulighet for presise prediksjoner.

 

Definisjon av vitenskap

Vitenskap er definert som den enkleste etterprøvbare hypotese som er konsistent med reproduserbare observasjoner, eller som den enkleste forklaring konsistent med alle kjente fakta – en definisjonen som ikke har forandret seg siden 1100-tallet.

 

Vitenskapelige prinsipper

  • Konstruktiv samtale
  • Evnen til å endre mening i takt med nye fakta

 

Vitenskapen er ingen intuitiv prosess

Vitenskapen er ingen intuitiv prosess, da den menneskelige oppfatningsevne er begrenset og verden rundt oss må kunne sies å være ganske så uforutsigbar. Prosessens fremskritt vil derfor stort sett være basert på en selektiv vektlegging av sin egen umiddelbare fortid, men historien har og vist at prosessen kan være en dynamisk kreativ ikke-lineær prosess som har vært avhengig av øyeblikk av kreativ inspirasjon og intuitive sprang.

 

Vitenskap i en sosial kontekst

Vitenskapen er ment å være en åpen altruistisk selvkontrollerende kollektiv prosess der de gode ideene vinner frem, men opportunistiske kapitalistiske- og sosiale systemer har sett seg tjent med å ta hevd på å kontrollere denne prosessen for sin egen vinnings skyld. Vitenskapen må derfor sees på som en industri styrt av markedskapitalistiske mekanismer med de feil og mangler det måtte medføre, og ikke som en altruistisk epidemiologisk enterprise, som så mange later til å tro.

 

Legemiddelindustrien

Spørsmålet er ikke om de store farmasøytiske selskapene som dominerer industrien er uetiske og fremmer pseudovitenskap, de er og gjør dette, da vi regelmessig registrerer at de blir dømt for bedrageri og bestikkelser, og tatt for selektiv publisering og rapportering.

Storkapitalen har lykkes i å få kontroll over hva som blir publisert og hva som ikke blir publisert, og slik har kapitalistiske markedskrefter de seneste 50 årene bestemt over hva som er objektiv kunnskap og hva som ikke er objektiv kunnskap. 9 av 10 studier kan for eksempel for et legemiddel potensielt være negative, mens den ene positive er den som blir publisert og definert som objektive bevis i litteraturen, og så presentert for pasienten som sannhet. Vi må derfor ta høyde for at konsensus kan være på avveie…

 

Beatrice Golomb er Associate Professor i medisin ved UC San Diego. Hun tar her for seg interessekonflikter, korrupsjon og bedrageri i medisinske studier.

 

Peter C. Gøtzsche, MD er en kjent dansk medisinsk forsker som her snakker om sitt kritiske syn på legemiddelsindustrien.

 

Politisk korrekthet og kulturelle tilbøyeligheter

Den vitenskapelige prosessen er i stor grad preget av politisk korrekthet og kulturelle tilbøyeligheter, der vi ser at høytidelige autoriteter og etablerte maktstrukturer rutinemessig fornekter observasjoner og hemmer distribusjon av kunnskap grunnet institusjonelle barrierer (ego, forfengelighet og forsettelig ignoranse) om observasjonene ikke støtter opp om deres rolle og posisjon.

Kunnskap gir makt og rollen og posisjonen står og faller med denne kunnskapen; kontroversielle observasjoner som utfordrer etablert kunnskap vil derfor typisk ikke bli publisert i betydningsfulle medisinske fagbøker og ansette tidsskrifter med fagfellesvurdering før det er uunngåelig. Vi må derfor ta høyde for at etablert konsensus alltid vil gi en skjev fremstilling av virkeligheten.

Dette og andre kulturelle og monetære hindringer gjør at det kan ta opp til 30 år fra en medisinsk oppdagelse gjøres til den blir en allment godtatt behandlingsform – det må gjerne et generasjonsskifte til for å gjennomføre endring, og det er av den grunn alltid lurt å gjøre egne undersøkelser for å få tilgang på nyere objektiv kunnskap som kan benyttes i en gjør-det-selv protokoll, eller vise vei til innovative kreftklinikker som har kreftpasientens overlevelse som mål for behandlingen.

 

Monetære hindringer

Når det dukker opp ny og spesielt lovende kreftforskning kaster både legemiddelindustrien og de eksperimentelle miljøene seg over forskningen for å se om de kan utvikle nye prosedyrer og medikamenter for å tilby ny og bedre behandling til kreftrammede.

Kommersialiseringen av nye medikamenter er en omstendelig prosess som kanskje aldri materialiserer seg – ofte vil ikke prosedyren (f.eks. IPT) eller substansen (f.eks. mebendazole, metformin, IVC med menadione) være patenterbar og dermed ikke adopterbar av konvensjonelle kreftsykehus, og ny kunnskap vil av den grunn ofte ikke komme til nytte for den kreftrammede grunnet filosofiske distribusjonsproblemer. (Se f.eks. også antibiotika vs bakteriofager)

Men de eksperimentelle miljøene i USA, Tyskland og Mexico vil heldigvis også kaste seg over den samme forskningen for å se om de kan utnytte den til å bedre sitt behandlingstilbud, og i de tilfellene et patent setter begrensninger vil de enten bryte patentet, søke å benytte analoger av den oppdagede grunnsubstansen, eller finne frem til substanser (urter, medikamenter) med lignende virkningsmekanismer som de kan gjøre tilgjengelig i sine klinikker, og på denne måten kan de materialisere forskningen 10-30 år før den i beste fall blir lansert gjennom konvensjonelle kanaler.

 

Vitenskap i praktisk anvendelse

Ved et selvstudium må en manøvrere i blant hauger av ikke-reproduserbare studier, og en finner raskt ut at majoriteten av vitenskapelige studier er så reduksjonistiske at de er på grensen til det irrelevante, og at funn jevnt over strider med konklusjoner fra andre studier – ulike studier rundt et emne rapporterer typisk forskjellige resultater alt etter hvordan de er utført, og det er mer vanlig enn uvanlig med iboende systematiske skjevheter og konklusjoner som ikke stemmer overens med det innsamlede datagrunnlaget.

Årsaken er som oftest forskere som gjennomfører studier de ikke har kunnskap, erfaring eller forståelse nok til å gjennomføre. Eller juks som i de tilfeller man ekskludere deltakere med uønskede bivirkninger.

Vitenskapelige studier har som du kanskje skjønner så mange feil at det vil være lite fornuftig å ikke inkludere en menneskelige fornuftsbasert tolkning av de vitenskapelige studiene som foreligger:

 

Fornuftsbasert tolkning

  • Hvor stort utvalg er det snakk om
  • Hvor mange uavhengige observasjoner/rapporter/studier finnes
  • Er utvalget representativt for meg
  • Henger det hele på greip, eller kunne det ha skjedd ved en tilfeldighet

 

Metaanalyser

Når de tilgjengelige studiene varierer i sitt utvalg, intervensjon, metode eller andre forutsetninger for å gjennomføre en metaanalyse vil metaanalyser være mindre nyttig enn en nitidig granskning av den totale forskningslitteraturen på området.

Men vi ser allikevel at dårlig gjennomførte metaanalyser ofte benyttes i den hensikt å skulle bevise om noe er vitenskapelig etterprøvbart eller ikke. Typisk blir studier med liten eller ingen relevans benyttet basert på at de utelukkende tilfredsstiller metodekravene, og det gir en skjev seleksjon av tilgjengelige studier som i liten grad vil evne å reflektere virkelighetes verden.

I de aller fleste tilfeller vil vi måtte ta beslutninger på tross av mangel på store gode studier, og det gjøre det lite formålstjenlig å avvise en stor majoritet av tilgjengelig data bare fordi de ikke oppfyller de strenge kriteriene for EBM – noe som også bryter med et vitenskapelig prinsipp som sier at man ikke skal velge ut sine data.

 

Observasjoner og anekdoter

En vitenskapelige tilnærming må innbefatte alle kjente fakta for å være en vitenskapelig tilnærming, og tilnærmingen må da sees i kontekst av å være i overensstemmelse med alt som foreligger av eksperimenter og observasjoner.

Alle kjente fakta inkluderer dine egne og andres erfaringer: en observasjon er basert på faktiske data, og den er dermed fakta for observatøren, og hvis du har all grunn til å tro at observatøren gir nøyaktig informasjon rundt observasjonen, så er observasjonen faktisk fakta for deg og – om disse subjektive sensasjonene er støttet av objektive tester, og i mange nok saker til at de kan være rimelig konkluderende, ja, så trumfer disse en hvilken som helst systematisk oppsummering (“dokumentert” behandling) – ingenting slår erfaring, for alle de menneskene som noensinne har skapt noe, har gjort det gjennom å kombinere egen med andres erfaring.

Anekdoter er vitenskapelig materiale, og observasjonen er vitenskapens eneste virkelighet, men anekdoter og småskala studier må være reproduserbare og verifiserbare ved hjelp av en rekke uavhengige observasjoner, og de trenger å bli kombinert med, bli sett i lys av, og testet opp mot forståtte observasjoner som har blitt systematisert i lettfattelige teorier innenfor farmakologi, kinetikk, mekanisme, metabolisme, med flere for å kunne testes for mangel på sammenhenger.

Det er helt avgjørende å være bevisst på dette for at en vitenskapelig tilnærming skal kunne nyttiggjøres i å trekke riktige konklusjoner fra anekdotale bevis og vitenskapelige studier – for det å skulle ta beslutninger vedrørende en individuelt tilpasset behandlingsprotokoll kun ved hjelp av en metastudie, systematisk oppsummering, enkeltstudie eller anekdoter vil gjøre en til offer for gruppestatistikk eller ønsketenkning – ved vanskelige tilfeller vil man derfor måtte kombinere dem alle for å kunne ta gode beslutninger.

 

Observasjonen falsifiserer teorien

Den viktigste informasjonskilden vil alltid være mennesker som har omfattende erfaring med ekte levende mennesker, for observasjonen falsifiserer teorien, og når den er falsifisert, vil teorien for alltid være uvitenskapelig.

Men mange har et høyst naivt forhold til den selvkontrollerende kollektive prosessen vitenskapen er ment å være, og er indoktrinert til å tro at systematiske oppsummeringer er det samme som vitenskaplige sannheter, og ofte har de en så sterk systemtro at de ikke har gjort egne observasjoner, og neglisjerer og glemmer betydningen av interaksjon med ekte levende mennesker.

Alle kjente fakta inkluderer dine og andres observasjoner, men inkluderer ikke en ukritisk aksept av alt i litteraturen. Litteraturen er påståtte fakta, og det første du tester den mot, er om den viser noe annet enn dine personlige erfaringer, eller presise observasjoner videreformidlet av andre troverdige kilder.

Men det vil kreve at du gjør ditt ytterste for å etterstrebe rasjonalitet, og er kritisk til din egne antagelser, tilbøyeligheter og kritisk tenkning.

 


 

Kilder