Hjem

Systemet

Rollespillet – kulturen binder og blinder

Rollespillet – kulturen binder og blinder

Med en diagnose som “uhelbredelig” kreftsyk vil du i ditt møte med medisineren, den medisinske institusjonen og helsebyråkratiet oppleve tilhørerne som “passive” deltakere i et rollespill der det viktigste ikke er å forsøke å redde menneskeliv.

Vi skal her belyse noen av de sosiale- og kapitalistiske mekanismene som står bak galskapen, og som har fått vokse frem grunnet en norsk behandlingstradisjon som ikke har hatt fokus på å bygge opp et kompetansehierarki som har overlevelse som mål for sine handlinger.

Rollespillet

Medvirkende mekanismer er:

  • Manglende faglig frihet
  • Medisineren – “den allvitende”
    • Rollespillet
    • Virkeligheten fortrenges
    • De lærde er ikke nyfikne
    • Motforestillinger tas personlig
  • Det sosiale spillet: “Hierarkiet”
    • Gruppetenkning
    • Karrieristen
    • Ikke-samhørighet basert på ulikhet
  • De kapitalistiske markedsmekanismene
    • Kommersialiseringsprosessen
  • Systemet (fakultetet, pasientforeninger og byråkratiet)

… det hele er en galskap satt i system.

Manglende faglig frihet

En lege som praktiserer medisin i Norge i dag har lite faglig frihet og lever på helsebyråkratenes og gildets nåde – et helsebyråkrati og kollegie som passer på at de særnorske behandlingstradisjonene blir fulgt til punkt og prikke.

Byråkratiet dominerer over den enkelte lege, som har er blitt frarøvet sin rett til selvstendige tenkning og utøvelse, noe som har gjort at legen i dag har mistet sin kliniske vurderingsevne – og sin kontakt med virkeligheten.

Medisineren er i dag derfor som en passive ideolog/byråkrat å regne – en byråkrat er som vi vet kun opptatt av selve presisjonen i arbeidet han er satt til å utføre, for han utfører bare sine plikter, og det er ikke hans jobb å stille spørsmål eller utfordre systemet.

Vi mennesker kan fort bli fanget i regler uten å vite at vi følger dem, og da er det naturligvis vanskelig å endre sin måte å være på, for man er stengt inne i reglene, uten bevissthet og uten mulighet til å ta stilling.

Typisk ser vi derfor at medisineren ikke lenger er interessert i selve pasienten, men mer opptatt av å følge den oppnevnte protokollen for gitte objektiviserte parametre hos den ikke-eksisterende gjennomsnittspasienten, der tumorrespons og behandling av ulike markører settes foran langtidsoverlevelse – og de behandler gjerne titusenvis av pasienter med resultatløshet uten å endre sin tilnærming, for det viktigste er jo å være tro mot systemet og å følge protokoller.

Medisineren – “den allvitende”

Medisineren blir lært opp til å tro at han representerer noe større, noe rent og enhetlig – som i en konsensus uten dynamikk som distribueres og adopteres med lynets hastighet.

Som pasient ønsker vi å gi noen rollen som “den allvitende”, for i nød og elendighet har vi et sterkt behov av å kunne overgi oss til noe større. Legen har både fått og tatt rollen som “den allvitende”, og den er i dag institusjonalisert og blitt en del av legens identitet.

Rollespillet

Rollespillet kommer til syne hver gang legen spiller rollen som ”den allvitende”, legen får da illusjonen av at han/hun kan forstå ethvert komplekst problem uten å ha gjort egne erfaringer eller ha kjennskap til forskningslitteraturen på området – og alt som bryter eller ødelegger denne selvoppfattelsen skaper misnøye, da det er ødeleggende for rollespillet.

Rollespillet er blitt “virkelighet”, og selv om legen tror hans handlinger er til gode for omgivelsene, så er ikke det underliggende motivet til legen i rollespillet at menneskene i omgivelsene trenger disse tingene – legens motiv er først og fremst at omgivelsene skal støtte opp om og bekrefte hans rolle som “den allvitende” (les: Jørgen Skavlan, Kaveh Rashidi og andre kulturbærende opportunister).

Virkeligheten fortrenges

Hadde legen sitt motiv derimot vært avledet av å skulle hjelpe menneskene han er satt til å hjelpe, så hadde ikke legen følt seg angrepet i de tilfeller pasienter informerer om at de vurderer andre behandlingsalternativer enn standard behandling – som pasient opplever man at det ofte oppstår problemer i de tilfeller legen ikke kan sortere nye inntrykk og erfaringer inn i etablerte erfaringskategorier, men i stede må sette spørsmålstegn ved sin allvitenhet.

For bryter den nye erfaringen (studien, observasjonen) så mye med etablerte tankemønstre at legen må sette spørsmålstegn ved sin allvitenhet, og dermed sin identitet, så opplever vi ofte at legen velger å “utsette” eller fornekte observasjonen – og dermed ikke ta lærdom av erfaringen. Legen velger da å ikke utfordre sine mentale modeller, og han velger å ikke lenger forholde seg til den objektive virkeligheten, og virkeligheten fortrenges.

Fornektelse

Vi ser dette utspille seg i de tilfeller pasienter rapporterer om eksepsjonelle sykdomsforløp uten at legen virker å bry seg så mye om akkurat det – fortellingen som sier at legen ikke kan vite noe før en kommersiell aktør har forsket frem en sikker konklusjon, er så sterkt at legen velger å stille seg som uviten før en slik konklusjon skulle finne på å foreligge – for det er det fortellingen sier han skal gjøre.

De lærde er ikke nyfikne

Dette er et velkjent fenomen som ofte rammer individer som prøver å spille rollen som “den allvitende” – hva som er blitt sagt eller gjort, eller grunnlaget for hva som er blitt sagt eller gjort er nemlig ikke det viktige, det viktige er at det er legen som har sagt eller gjort det.

Anatole France sa: ”Les savants ne sont pas curieux” (De lærde er ikke nyfikne). De har sin opphøyde posisjon i kraft av sin ”viten”. De vet allerede, og deres roller står og faller med denne viten – å søke viten innebærer at vi må se på oss selv som uvitende i forhold til det vi søker, og det har den lærde ikke råd til.

I sitt møte med legen vil man derfor ofte oppleve at han er negativ til involvering i egen sykdom, og fiendtlig innstilt til nye behandlingsalternativer.

Motforestillinger tas personlig

Å stille spørsmålstegn ved sin identitet og virkelighetsforståelse er noe av det vanskeligste et menneske kan stilles ovenfor, og er noe våre psykologiske forsvarsmekanismer sjelden lar oss få mulighet til å gjøre. Men et rasjonelt individ må skille sine oppfatninger følelsesmessig i fra selve selvet, slik at kritikk og motforestillinger ikke tas personlig. For ens oppfatning vil ofte være gal, og da er det viktig å ikke ha bygget sin identitet rundt en idè eller oppfatning.

Det sosiale spillet: “Hierarkiet”

I et større perspektiv figurerer medisineren blant andre på toppen i et større hierarki (“de helliges herredømme”) der det foregår et rollespill som stort sett går ut på å bekrefte hverandres roller og forventninger.

Rollespillets funksjon er å opprettholde den etablerte maktstrukturen som gir de involverte sine sosiale- og monetære privilegier. Rollespillet har og en annen funksjon, og det er å gi forutsigbarhet (status quo) i en ellers omskiftende verden. Men forutsigbarheten kommer med en pris, og det er statiske strukturer med en manglende evne til endring og nytenkning.

For nytenkning krever at en må stille spørsmål ved seg selv, som igjen gjør at man må stille spørsmål ved andre, noe som er disrupterende for hele maktstrukturen, og i ytterste konsekvens ens eget verdensbilde.

Fremgang blir således ikke videre viktig – det viktige er derimot å opptre korrekt og være systemtro, for det er nettopp dette som støtter opp om maktstrukturen, og som gjør at den enkelte har mulighet til å beholde sin posisjon, eller å posisjonere seg for videre opprykk.

Alle maktstrukturer er opportunistiske av natur, og søker uavhengig av mandat og opprinnelige altrusistiske mål først og fremst å øke sin innflytelse og sikre sin egen eksistens, og maktstrukturen legger derfor sterke føringer for at individet skal innordne seg og ikke skille seg ut i fra de etablerte normene for gruppens atferd.

Les mer: Ingeborg Senneset leser kreftfri.no som Fanden leser bibelen

Gruppetenkning oppstår

Gruppemedlemmene inntar da gjerne umoralske og irrasjonelle standpunkt (som i å hindre pasienter tilgang på livreddende behandlingsalternativer) i de tilfeller der verdsatte verdier er involvert og blir truet av alternative valg – alt i den hensikt å minimere konflikter – med det resultat å eliminere konstruktiv konflikt og spenning i hierarkiet, som vi alle vet er avgjørende for innovasjon og fremgang.

Hierarkiet har ikke plass for individuell kreativitet, unikhet eller uavhengig tenkning – karrieremessig er det derfor sjelden særlig smart å gjøre banebrytende arbeid som truer maktstrukturene.

Karrieristen

I komplekse sosiale systemer vil mennesket primært jobbe for å oppnå status innenfor gjeldende kultur.

Hierarkiet og rollespillet fylles opp av karrierister som forsøker å bygge seg en karriere ved å følge de etablerte normer, dogmer og doktriner som kan gi de ønskede sosiale- og monetære fremgangene.

For karrieristene handler det om å gjøre ting riktig, alt for å kunne bevare sin posisjon og klatre i hierarkiet, hva som eventuelt er de riktige tingene å gjøre for pasienten sin overlevelse, er sekundært, eller en fjern tanke.

De troende som bygger sin identitet rundt etablert praksis stiger i gradene. Og ingen bevis vil noen gang være sterke nok til å få dem til å endre sin tro/praksis.

I små homogene miljøer, som det vi har i Norge, ser vi at etablert praksis sjelden dør ut før de menneskene som praktiserer praksisen selv dør ut.

Det er derfor veldig viktig å bygge en kultur der overlevelse er mål for alle handlinger, hvis ikke, kan vi få en seleksjonsprosess som fremmer et ondartet dominanshierarki, med tilfeldige mål støttet på tilfeldige dogma og doktriner, der psykopatfordelen, ideologi eller annen ukultur får være det styrende for systemet.

Karrieristene sirkulerer så mellom posisjoner i helsevesenet, legemiddelindustrien og myndighetsorganer med det fokus å fremme egne privilegier. Pasientene er overlatt til seg selv.

Aristokratiet
Karrieristene har ikke din overlevelse som mål for sine handlinger

Ikke-samhørighet basert på ulikhet

Samhørigheten dyrkes i hierarkiet (samhørighet er basert på likhet når det gjelder vurderinger, interesser og synsmåter), og innebærer i sterke kulturer en ikke-samhørighet basert på ulikhet, som innenfor medisinen viser seg gjennom medisinernes behov for å ta avstand fra ukonvensjonelle behandlingsalternativer.

Annerledestenkende som har påpekt brister i trossystemet (persepsjonell bias), og praktiserende som har oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater ved bruk av ukonvensjonelle behandlingsalternativer, blir sett på som en trussel, og frosset ut eller “truet” til taushet – for i følge rollespillet kan de ikke være annet enn vantro oppviglere, useriøse aktørere eller ute etter å lure penger ut av kreftpasienter.

De kapitalistiske markedskreftene

Den medisinske institusjonen styres ikke bare av sosiale mekanismer, men og av kapitalistiske markedskrefter.

Dette er markedskrefter som alltid søker mot å maksimere avkastning (monopol) på investert kapital, og de søker derfor naturlig nok å påvirke myndighetsorganer med det mål å hindre pasienter tilgang på konkurrerende ikke-patenterbare substanser og generiske medikamenter som kan hemme deres profitt.

Og det har de dessverre lykkes med, for et stort antall substanser og medikamenter som har vist seg å ha positiv effekt gjennom å kunne reversere og kontrollere sykdomsforløpet, benyttes i dag ikke på norske sykehus. Behandlingsalternativene som blir tilbudt på norske sykehus er nemlig sterkt redusert av gjeldende medisinsk-økonomiske filosofi, som krever at alle “medisiner” må være patenterbare, kommersialiserbare og under streng byråkratisk kontroll.

En filosofi som har fått fotfeste grunnet omfattende lobbyvirksomhet som har hatt til hensikt å indoktrinere og manipulere politikere, myndighetsorganer, utdannelsesinstitusjoner, pasientforeninger og media, sånn at de skal støtte opp om behandlingsmonopol for patenterbare og kommersialiserbare substanser.

Kommersialiseringsprosessen

Uansett hvor lovende et molekyl enn måtte være i behandling av kreft, så finnes det ikke et legemiddelselskap som kommer til å forfølge og forske videre på dette molekylet såfremt det ikke kan patenteres og kommersialiseres.

Driveren i systemet er forretningspotensial og ikke potensiale for å reverserve og kontrollere kreftutviklingen.

Farmasøytiske selskaper driver ikke business på bakgrunn av altruisme, deres primære ansvar er å akkumulere kapital for aksjonærene, og den eneste vitenskapen som de praktiserer er vitenskapen som handler om å skille folk fra deres penger.

Så når det gjøres fremskritt i medisinsk forskning som potensielt kan gi et nytt medikament går det derfor i to retninger: Molekylet kan enten gå i retning av et profittskapende medikament, eller i retning av en historisk kuriositet – molekyler uten profittpotensiale vil ikke bare bli satt på vent, de vil og typisk bli satt på en liste over konkurrerende kandidater som bør undertrykkes – for alt og alle som gir legitimitet til billige, lett tilgjengelige plantekjemikalier og medikamenter er en konkurrent.

Gordon Gekko

Det er mange behandlingsalternativer som er ukjente og som det ikke reklameres for, da det ikke går an å tjene penger på dem, det er, inntil et legemiddelselskap endrer litt på molekylet, patenterer det, får det godkjent av helsebyråkratiet og får fjernet den opprinnelige substansen i fra markedet. Og sånn holder de på…

Det holder rett og slett ikke at vi med bakgrunn i farmakologi, småskala studier og klinisk observasjon med stor grad av sannsynlighet vil kunne finne ut om behandlingsalternativet vil være til hjelp for et individ med en gitt kreftdiagnose, eller ikke, for gjeldende medisinsk-økonomiske filosofi er ikke til for å finne frem til best mulig behandling for hvert enkelt individ.

Den er til for å finne frem til standardiserte patenterte medikamenter som er forsket frem for å kunne behandle så mange statistiske gjennomsnittsindivider som mulig innenfor et gitt krav til avkastning – kreftmedisinene er ikke til for å tilfredsstille reelle menneskelige behov, men er et virkemiddel på lik linje med andre aktiva som benyttes for å skape profitt og akkumulere kapital.

Helsevesenet lar rett og slett storkapitalen/de kapitalistiske markedskreftene (opportunistisk av natur) styre hva som skal være tilgjengelig, eller ikke tilgjengelig, av kreftmedisiner.

Les mer: Har vi vestens dårligste behandlingstilbud?

Systemet

Det finnes ingen i systemet som jobber for individets rett til å ta individuelle valg vedrørende egen behandling.

Det er særs uheldig, da troen på et medisinsk fakultet som er fri for dysfunksjonalitet og middelmådighet som skaper uheldige skjevheter i praksis, ikke akkurat er klar tanke.

Vi har og hatt en sittende statsråd (Linda Hofstad Helleland) som aktivt har ytret at nettsider som presenterer informasjon om eksperimentelle behandlingsformer utnytter syke og svake, og bryter norsk lov ved å bryte markedsføringsloven. Regjeringen har og ytret ønske om å se på muligheten for å innskrenke ytringsfriheten for pasienter og pårørende når det kommer til hva de kan uttale seg om vedrørende behandling av kreftsykdom.

Vi ser og at pasientforeninger som kreftforeningen er mest opptatt av kreftomsorg, og at de aktivt guider kreftpasienter bort i fra potensielt livreddende utprøvende kreftbehandling og over til smertelindrende behandlingsformer.

Og ikke minst har vi et stort metastatisk helsebyråkrati som kun er opptatt av å fremme sin egen makt og innflytelse. Et byråkrati som passer på at alle går i takt og innordner seg norske behandlingstradisjoner, og som ikke nevneverdig bryr seg om norske behandlingstradisjoner strider mot vitenskapen eller praksis i andre sammenlignbare land som Sverige, Tyskland, England og USA.

Galskap satt i system

For en utenforstående kan ikke dette bli sett på som noe annet enn komplett galskap. Men sånn har det alltid vært – i tidlige tider kunne du bli dømt til døden av de styrende autoriteter om du eide og tolket din egen bibel. I dag er vi heldigvis blitt mer humane, men med gjeldende lovverk i hånden fengsler og bøtelegger byråkratene mer enn gjerne kreftsyke som selv setter seg inn i forskningslitteraturen og privatimportere nødvendige medisiner for å behandle egen kreftsykdom.

Norske lover

Store byråkratiske systemer er som vi alle vet inhumane og ineffektive, men vi har allikevel i Norge i dag valgt å frata pasienter all individuell frihet til å behandle egen sykdom, og overlatt pasienten til et byråkrati uten ønske eller evne til å ta vare på individets beste.

Pasientene er blitt frarøvet sin frihet, og dessverre ser det ut til at de over tid og har mistet sin evne til selvstendig tenkning – en forunderlig vri i menneskets natur er å la seg (for)lede av autoriteter/sosiopatier og deres institusjoner, og da forblir det vel bare sånn…


Kilder