Du bør gjøre egne undersøkelser om du blir diagnostisert som “uhelbredelig” kreftsyk

Du bør gjøre egne undersøkelser om du blir diagnostisert som “uhelbredelig” kreftsyk

Som kreftpasient bør man ikke la seg begrense av behandlingstilbudet man får i fra det offentlige helsevesenet. Kreftpasienter bør heller velge kreftbehandling basert på den logikk, kunnskap og muligheter som er tilgjengelig for seg og sin diagnose.

Og da må man se forbi de juridiske, ideologiske, sosiale og kapitalistiske mekanismene som begrenser bruken av midler og metoder som kan benyttes for å reversere og kontrollere kreftutviklingen.

For du vil oppleve at den offentlige utnevnte kreftlegen din:

    1. ikke har rammer til å følge annet enn sin standardiserte behandlingsprotokoll som er utviklet for å forlenge livslengden med uker og måneder for et statistisk gjennomsnittsindivid.
    2. ikke har hatt tid til å oppdatere seg på den seneste forskningen og erfaringene på sitt felt.
    3. ikke har interesse av å ta for seg forskningslitteraturen for å tilegne seg kunnskap om alternative behandlingsmuligheter.

Du vil videre oppleve:

  1. manglende distribusjon av behandlingsalternativer på tvers av sykehus og landegrenser grunnet faglig uenighet, små budsjetter, mangel på spesialister eller “sånn gjør vi det her” mentalitet.
  2. manglende distribusjon av behandlingsalternativer på grunn av en medisinsk-økonomiske filosofi som krever at alle behandlingsalternativer må kunne patenteres og/eller kommersialiseres.
    • Det er få eller ingen incentiver for å kommersialisere forskning som ikke kan patenteres.
  3. manglende distribusjon av behandlingsalternativer på grunn av medisinsk-filosofiske dogmer som krever at det skal foreligge flere store randomiserte placebokontrollerte studier for at et behandlingsalternativ skal kunne benyttes i behandling av “uhelbredelige” kreftsyke.
  4. at forskere er avhengig av å bli publisert, og det betyr at de må skrive om ting som kollegiet kjenner til og kan gjenkjenne, og det fører til at alle jobber med det samme og drar i samme retning. Det er ingenting som insentiverer dem i retning av å skulle forske på noe som kan gi store fremskritt og praktisk nytteverdi, og de forsker av den grunn på “trygge” ting som kan gi små framskritt innenfor områder som allerede er godt utforsket.
  5. at det ikke er karrièrefremmende å forske på noe som befinner seg i ytterkanten av konsensus – manglende distribusjon av kunnskap grunnet en konsensus på avveie, noe som for eksempel har ført til at forskning som tar for seg kreftcellers avvikende metabolisme og immunterapi er blitt neglisjert i årtier.
    • Psykososial konformisme gjør at folk i liten grad tenker selv – alle ser på hverandre, og pengene/forskningen følger det som gir status og som er mote å forske på.
  6. at kreftforskningen typisk ligger 10-30 år før etablert praksis. Det betyr at du har store muligheter til å finne lovende behandlingsalternativer som ennå ikke er blitt en del av standard behandling. For det tar år eller tiår i fra en forskningsartikkel som i dag kan vise til midler og metoder som kan redde livet ditt blir materialisert, distribuert og allment kjent.
  7. at totaliteten av de erfaringer og studier som foreligger ofte vil kunne vise vei til interessante kombinasjonsbehandlinger der synergistiske og additative effekter kan gjøre tilnærmingen kurativ.
  8. at du selv kan dra nytte av kompetansen som finnes ut over landegrensene ved å søke etter kreftbehandling i utlandet.
  9. at vi i  Norge i dag har vi en universell helsetjeneste som bygger på solidaritet, en solidaritet som har gjort at vi har måtte prioritert bort behandling av vanskelige tilfeller. Vi er derfor en av de landene i vesten som er dårligst til å investere i medisinsk utstyr og til å ta i bruk nye metoder og medisiner som er tilgjengelig.
  10. at vi i veldig liten grad bedriver uavhengig klinisk kreftforskning med praktisk nytteverdi for pasienten, men setter heller vår lit til store industristyrte studier.
  11. at våre sykehus styres etter en økonomisk styringsmodell som straffer kreftleger som ønsker å gå ut over standard behandling for å forlenge og redde menneskeliv.
  12. at våre leger styres av en streng lovgivning (tilnærmet totalitarisme) og et stort byråkrati som har tatt all frihet i fra legen til å utøve faget medisin – alle medisinere som baserer sin praksis på annet enn særnorske byråkratiske retningslinjer og behandlingstradisjoner vil få sin lisens inndratt.

 

Les også: Finnes det en enkel kur mot kreft?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *