Konvensjonell kreftbehandling har sine begrensninger

“Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.” 

Enkelte typer kreft som koriokarsinom, testikkelkreft, lymfekreft, hodgkin lymfom, non-hodgkin lymfom, burkitts lymfom, leukemi, wilms tumor, ewings sarkom, rhabdomyosarcoma og retinoblastoma kan behandles med stor grad av suksess ved hjelp av konvensjonelle behandlingsmetoder.

Ved andre diagnoser kan man generelt si at om kreften har dannet metastaser, så vil man ikke få annet enn midlertidig hjelp ved bruk av den konvensjonelle modellen for behandling, og man bør derfor se etter en alternativ tilnærming med en kurativ intensjon.

Det er bred konsensus om at de aller fleste statistiske forbedringer innenfor kreftbehandling er kommet som en følge av forebyggende arbeid og bedrede diagnostiske metoder – som gjør at man kan operere ut tumoren på et tidlig stadie, og ikke som en følge av forbedrede medikamentelle behandlingsalternativer, selv om det heldigvis finnes enkelte unntak.

For selv om behandlingsalternativene – etter hvert som vi har lært kreftsykdommen bedre å kjenne – har gått i retning av mer og mer spesifikk og selektiv i sin påvirkning på kreftcellene. Har lærdommen dessverre vært at det har gitt oss begrenset med fremskritt, og grunnen til det er at det sjelden finnes en svart/hvit selektivitet når det kommer til kreftceller vs friske celler, og en har derfor sett at den ene lovende behandlingen etter den andre har feilet i møte med kreftpasienten.

Benyttes ved akutte behov eller ved kurative resultater

En konvensjonell tilnærming er i de fleste tilfeller særdeles giftig for de normalt differensierte cellene i kroppens vev og organer, og slik ødeleggende for en rekke av kroppens livsviktige immunfunksjoner (gjelder ikke vincristine, bleomycin og monoklonale antistoffer), og det er problematisk. For et velfungerende immunsystem er avgjørende for å holde seg i live, en konvensjonell tilnærming med kjemoterapi og stråling benyttes derfor kun ved akutte behov, eller i de tilfeller der den ansvarlige behandler kan vise til minimale bivirkninger, eller kurative resultater med lignende diagnose og helsetilstand.

“Livsforlengende” cellegiftbehandling viser seg nemlig i ytterst få tilfeller å ha noen “positiv” effekt, og er i de fleste tilfeller en høyst eksperimentell behandlingsform med elendige resultater å vise til.

Over-, under- eller feilbehandlet

Et annet problem ved bruk av en konvenjonell tilnærming vil være at alle kreftrammede blir behandlet som en statistisk gjennomsnittspasient.

• Dette innebærer at kreftrammede ofte blir over-, under- eller feilbehandlet, da gjeldende praksis ikke tar høyde for kunnskap som kan hemme bivirkninger og effketivisere behandlingen for den enkelte.
• Manglende evne og vilje i det diagnostiske arbeidet gjør og at man i liten skiller ut krefttyper som ikke trenger å være av en farlig aggressiv type, og som ikke gir særlig fare for spredning, og som kan behandles ved hjelp av å reversere immunhemmende vaner [1, 2] og skånsom immunterapi.

Det blir for eksempel diagnostisert og behandlet seks ganger så mange med prostatakreft i USA enn det det blir i Danmark, mens det prosentvise antallet som dør av sykdommen er det samme.

Kreftfri.no mener at enhver kreftpasient fortjener å bli behandlet basert på den logikk og kunnskap, og de mulighetene som gir størst mulighet for overlevelse for seg og sitt krefttilfelle, eller i det miste bli informert om de mulighetene som finnes ut over det offentlige behandlingstilbudet.

Gjør grundige undersøkelser

Selv om kreftlegen din kan finne på å gi deg diagnosen som “uhelbredelig” syk kan en utprøvende studie eller et søk i forskningslitteraturen si noe helt  annet – det offentlige gjør få eller ingen egne (uavhengige) undersøkelser og benytter seg kun av medikamenter som har gått gjennom fase 3 studier. Ved å da ukritisk kjøpe enhver argumentasjon om at livsforlengende eller symptomlindrende behandling er den eneste muligheten man har, og det beste alternativet tilgjengelig, vil man kunne gå glipp av mange muligheter.

Muligheter som nettopp er avhengig av et fungerende immunforsvar som “livsforlengende” kjemoterapistrategier eller radikal kirurgi [2] vil kunne ødelegge.

“Repeated behavior in the same mode over a long time generates a kind of an etheric possibility of it recurring and being potentized by its ongoing, indefinite repetition.” – Kathleen Harrison