PARP-hemmere

PARP kalles det enzymet som blant annet regulere de funksjonene som reparere skader som påføres kreftcellers DNA. I denne tilnærmingen søker man å hemme dette enzymet. Ved å hemme PARP sin funksjon vil DNA`et forbli ødelagt og kreftcellens celledelingssyklus blir forstyrret, slik at kreftcellene til slutt dør uten evne til videre celledeling. PARP-hemmere ser også ut til å kunne hemme androgen reseptor aktivitet og kan således være et godt alternativ ved hormondrevet kreft.

PARP aktivitet er ikke kritisk for normale celler, men en overaktivisering av PARP er derimot en fundamental mekanisme i kreftcellers evne til å formere og mutere seg videre. En kan derfor trygt senke nivået av PARP uten at en påfører kroppen varig skade.

PARP-1 er kjent for å være spesielt aktiv hos kreftformene bryst-, eggstokk- og kolorektal kreft. Denne unormale ekspresjonen av proteinet øker med stadium av sykdommen – høyere uttrykk er assosiert med en dårlig prognose. Derfor er PARP-1 et godt mål for kreftbehandling og mange eksperimentelle PARP-1 hemmere har vist lovende resultater i kliniske studier.

PARP-hemmere benyttes ofte sammen med kjemoterapistrategier og ved strålebehandling for å hemme kreftcellenes evne til å reparere seg etter skade.

Under er noen milde PARP-hemmere listet opp, men disse er saktevirkende, så en må ha en løpende vurdering av nytteverdien ved bruk av disse substansene.

Primært

• Olaparib
• Niacinamide
• Theobromine

Sekundært

• Ashwagandha (MCMBP hemmer)
• Curcumin
• NAC
• Resveratrol

Synergister

• HDAC – hemmere
• Hypertermi
• PARP-hemmere kan med fordel benyttes sammen med cellegifter
• Pau d`aco i tilfeller av bryst-, blære-, ikke-småcellet lunge-, bukspyttkjertel-, tykktarm- og prostatakreft

Niacinamide, curcumin og NAC vil fremprovosere resistens mot arsenikk, som kan være et effektivt hjelpemiddel ved enkelte former for kreft. PARP-hemmere skal heller ikke benyttes i forbindelse med røntgen.

Tilbake til artikkel: Multi-målrettet kreftbehandling

---

Kilder

• High speed of fork progression induces DNA replication stress and genomic instability. Nature 559, 279–284 (2018).