Hjem

Politikk

Ingeborg Senneset leser kreftfri.no som Fanden leser bibelen

Ingeborg Senneset leser kreftfri.no som Fanden leser bibelen

Sak: Kreftfri.no ble omtalt og hengt ut av Aftenposten 12. og 13 april 2018

Oppdatering: Aftenposten har etter et varsel om søksmål i ettertid avpublisert kommentaren, utbetalt en erstatning og trykket en beklagelse.

Her følger Kreftfri.no sin kommentar til Ingeborg Senneset og Aftenposten sin skittpakke (skrevet i samarbeid med kreftforeningen) om kreftfri.no:

 

Det er vanskelig å få helt grep om Ingeborg Senneset sin kommentar om kreftfri.no, da ikke et eneste argument blir adressert og ikke et eneste argument blir fremmet i kommentaren hennes.

I stedet har hun i ren affeksjon basert fortellingen sin om kreftfri.no på en intuitiv komposisjon av falske påstander, konstruerte sammenhenger og vill spekulasjon – noe som ikke er en unaturlig reaksjon for en person som har behov for faste rammer og regler – rammer og regler som det er tydelig at hun opplever at kreftfri.no prøver å ta i fra henne.

Kreftfri.no blir i fortellingen til Senneset låst inne i hennes manier, der hun driver skyggeboksing mot sin demoniske stråmann – en demon av uante proporsjoner – som hun går til et hodeløst angrep på.

Et angrep der hun:

  • fremmer en påstand om at kreftfri.no er noe av det verste som er der ute.
  • benytter et fiktivt sitat som påstår at kreftfri.no mener at helsevesenet består av “en gjeng korrupte sosiopater uten interesse for pasientenes overlevelse”.
  • påstår at kreftfri.no utnytter syke og svake.
  • beskylder kreftfri.no for å mene at kreftpasienter som ikke “har gjort det riktig” har seg selv å takke for sin død.
  • kobler kreftfri.no til religiøse miljøer med millionomsetning som utsetter sine klienter for sterk sosial kontroll og som krever at man bryter familierelasjoner.
  • fremmer det syn at kreftfri.no (mest sannsynlig) driver med ulovligheter.
  • beskylder kreftfri.no for å fremme “naturtrenden”, en trend som visst nok tar livet av babyer.

…  kommentaren til Senneset foregår helt i sin egen sfære uten kontakt med den ytre virkeligheten.

Senneset kan rett og slett ikke ha lest særlig mye av innholdet på Kreftfri.no, og det hun måtte ha lest har hun tydelig vranglest og tolket i verst mulig mening, for innholdet på siden har lite med de oppsiktsvekkende påstandene som Senneset her fremmer å gjøre.

Formålet er helt opplagt å fremme assosiasjoner som kan støte Kreftfri.no ut av ordskiftet. Målet helliger middelet for journalisten, og Aftenposten ser sitt snitt til å skape business og show ut av vrangforestillingene.

 

Byråkratiet og pasientforeningen

Aftenposten, Helsetilsynet, Legemiddelstilsynet, Forbrukertilsynet og NAFKAM og Barne- og likestillingsdepartementet har etter ønske i fra Kreftforeningen gransket Kreftfri.no, men ingen av dem har valgt å imøtegå argumentasjonen de møter på nettsiden, eller gitt uttrykk for å ha funnet feil eller ulovligheter.

Kreftforeningen, en støttegruppe for kreftrammede og pårørende, har derimot i sin iver etter å skulle “ta” kreftfri.no, brutt loven ved å la sin advokat gå ut offentlig og hevde at kreftfri.no driver med ulovligheter. Å fremsette uberettiget mistanke om at en straffbar handling er begått rammes av straffelovens §225 og kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, men det virker ikke som om dette virker videre avskrekkende for Kreftforeningen, som i sin hunger etter testamenterte penger, tydeligvis er villige til å bryte loven for å hindre kreftsyke tilgang på informasjon som potensielt kan redde livet deres.

Kreftforeningen er dessverre en ikke-aktør når det kommer til utprøvende behandlingsalternativer:

  1. Foreningen holder seg dessverre fast i skjørtekanten til industrien, og har ingen kompetanse om eller interesse for behandlinger som det ikke kan tjenes penger på.
  2. Foreningen drar inn store summer, men fremmer i veldig liten grad uavhengig klinisk kreftforskning med praktisk nytteverdi for kreftpasienter.
    1. Kreftforeningen bruker kun halvparten av budsjettet sitt på kreftforskning, og av det veldig få kroner på klinisk utprøving av midler og metoder som i dag kan redde liv.

All granskning av kreftfri.no summeres enkelt opp med at behandlingsalternativene som omtales på Kreftfri.no ikke tilfredsstiller Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin (NAFKAM) sitt krav til dokumentasjon. En konklusjonen kreftfri.no fint kan leve med, da NAFKAM er en statlig virksomhet som ikke har klinisk- eller forskningsmessig kompetanse på dette området. NAFKAM mener kort og godt at man ikke kan mene noe som helst før et middel eller metode er patentert og kommersialisert og under byråkratisk kontroll, og har med det spilt seg langt ut over sidelinjen ved spørsmål om eksperimentell kreftbehandling.

Det som virker å være feil er å stille spørsmål ved etablert praksis, regulatoriske myndigheter og misvisende markedsføring som har til hensikt å “lure” penger ut av intetanende kreftsyke. Og det selv om de involverte ikke har noe formålstjenlig å tilby kreftsyke som ikke kan kureres ved hjelp av norske behandlingstradisjoner.

Samtidig krever de full råderett over kreftsyke sin kropp og de behandlingsalternativene som de skal få lov til å benytte.

 

Alt som er nytt og disrupterende vil kunne vekke sterke følelser.

Senneset, NAFKAM og Kreftforeningen skal få lov til å føle, men det er smått utrolig at en kommentar i form av et infantilt følelsesutbrudd mot journalistens eget monster kan gå gjennom redaksjonen til en avis som Aftenposten. Og det er ikke minst utrolig at Aftenposten velger å benytte kommentaren til å (nok en gang) fremme sin fortelling om det Underkaste seg autoritet“alternative”/onde mot det konvensjonelle/gode, uten å bry seg nevneverdig om det som skrives medfører riktighet eller ikke.

Inn- og utgrupper benyttes aktivt i fortellingene til Aftenposten for å skape splid og bygge samhørighet rundt normative ideer.

Det viktige virker å være å fremme en fortelling om at man skal underkaste seg autoritet, og signalere til inngruppen at de nå kan komme sammen for å nikke bekreftende til hverandre, og få sine fordommer mot dem som fremmer tanker som utfordrer denne fortellingen bekreftet. 

For man er vantro om man ikke underkaster seg systemet, og det er ingen andre enn “øversteprestene” som skal tolke tekstene.

 

Aftenposten vet at de bløffer leserne sine, men hvorfor?

Det hele gir bare mening innenfor en kontekst der Aftenposten driver med historiefortelling (fiksjon) og ikke objektiv journalistikk.

Ingeborg Senneset sprer artikkelen ved hjelp av løgn og bedrag.l

Aftenposten ble for eksempel tidlig gjort oppmerksom på at Kreftfri.no ikke omtaler helsevesenet som “en gjeng korrupte sosiopater uten interesse for pasientenes overlevelse”, og at dette var et fiktivt sitat forfattet av Senneset for å få Kreftfri.no til å passe inn i hennes vrangforestillinger, men Aftenposten valgte allikevel å benytte sitatet aktivt videre for å fremme kommentaren og spre den i sosiale medier – for Senneset er helten i fortellingen Aftenposten ønsker å fremme.

Aftenposten ble og umiddelbart gjort oppmerksom på at Kreftfri.no aldri har tilbudt produkter eller tjenester, eller markedsført nettsiden på noe sett eller vis – allikevel valgte Frøydis Braathen i Aftenposten å bygge opp under kommentaren til Senneset ved å publisere en oppfølgingsartikkel der Braathen slår stort opp at statsråd Helleland fremmer en påstand om at Kreftfri.no driver med aggressiv markedsføring mot kreftsyke.

Det er tydelig at Kreftfri.no ble valgt ut til å representere den onde i en fortellingen Aftenposten ønsket å fremme, og at Aftenposten ser på det som sin oppgave og aktivt henge ut og “true” kreftfri.no til taushet. Men heldigvis har vi her i Norge et lovverk som beskytter oss i fra denne type oppførsel/trakassering.

 

Fornuften seiret

Selv om politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, skrev på det sosiale mediet Facebook, at Senneset står fritt til å komme med sine subjektive erindringer, da hun er kommentator og ikke en journalist som dekker helsefaglig innhold i Aftenposten, så er lovverket tydelig på området.

Det var derfor ikke en stor overraskelse at Aftenposten sin advokat gikk med på å trekke sakene, trykke en beklagelse og betale seg ut av en rettsak og en PFU dom.

Men det var altså ikke før etter at kreftfri.no sendte et varsel om søksmål og klaget kommentaren til Senneset og den oppfølgende artikkelen inn for PFU, at Aftenposten i særlig grad viste vilje til å rette på sine feil, og det sier mye om deres redaksjonelle etterrettelighet.

Redaktørene Trine Eilertsen og Tone Tveøy Strøm-Gundersen, og journalistene Frøydis Braathen, Nina Selbo Torset og Ingeborg Senneset var alle involvert i saken, og det viser at publiseringen ikke var en glipp i fra èn overivrig journalist, men heller et eksempel på en større ukultur der det er innenfor å drive heksejakt mot individer og organisasjoner som fremmer ideer som er lite kjente og som ennå ikke er populære i den generelle populasjonen.

 

Mennesket er et offer og Aftenposten er en del av redningen

I fortellingen til Aftenposten fremstiller Aftenposten seg selv som den gode som beskytter de svake som ikke vet sitt eget beste, og Kreftfri.no som den onde sekteriske som utnytter og lurer sårbare kreftpasienter. Men det de ikke nevner er at Kreftfri.no er en “sekt” som hverken tilbyr varer eller tjenester eller har inntekter i fra sitt virke, og som først og fremst fremmer et syn om å være nysgjerrig, stille spørsmål og involvere seg i egen (kreft)sykdom.

Aftenposten sitt fortellerperspektiv er at det er synd på mennesket, at mennesket er et offer som ikke er tjent med å tenke selv, og at mennesket må føye seg etter “ekspertene” og byråkratiet.

Aftenposten står med det godt plantet i en radikal kollektivistisk ideologisk tradisjon som sier at det er byråkratiet og establishmentet som skal få bestemme over individets liv og død, og de viser ved å publisere denne kommentaren og den oppfølgende artikkelen at de er villige til å lyve og mislede sitt publikum for å bygge støtte for dette perspektivet. For det skal koste å utfordre det etablerte og deres fortellinger …

Annerledestenkende, som forteller en fortelling som ikke samsvarer med, eller som utfordrer Aftenposten sin fortellingen, blir av Aftenposten karikert som vantro oppviglere, useriøse aktører eller sjarlataner som er ute etter å lure penger ut av sårbare kreftpasienter, og det selv i tilfeller der Aftenposten ikke finner annen støtte for sitt perspektiv enn at man skal føye seg etter autoritet.

 

Aftenposten og Senneset ønsker seg en svart-hvit debatt

Aftenposten bruker i sin kommentar og artikkel ekstreme ytringer for å generere klikk, selge aviser og statuere sin posisjon, og Senneset bruker kommentaren til å dyrke sitt image som hardcore skeptiker (med de dogma, doktriner, absolutter og klare fiendebilder som det medfører) for å selge kommentarer, bøker, foredrag og intervjuer.

KultSenneset lever av og identifiserer seg med sine ekstreme meninger, meninger som er identiske med de dogma og doktriner som forkynnes i den kontroversielle skeptikerbevegelsen – en bevegelse som representerer en form for ny-religiøsitet der troen på en gud er erstattet med troen på en ytterst konservativ og “ren” tolkning av vitenskapen.

Dette er en ny-ortodoks bevegelse som ikke bare gir struktur og en forutsigbar verden for individer med umodne binære sinn, den fyller og et tomrom for individer som ikke evner å gi slipp på sitt pubertale behov for gruppetilhørighet.

En gruppetilhørighet som bevegelsen baserer på en ikke-tilhørighet til individer som tror på selvstendig kritisk tenkning/det rasjonelle sinnet. Bevegelsen tror nemlig ikke på at sinnet kan evne å identifisere asymmetri i medisinsk praksis, eller gjenkjenne mønstre eller tilegne seg kunnskap som kan benyttes til å lindre eller lege egen sykdom.

Alle omdiskuterte hypoteser som Aftenposten merkelig nok har adoptert, og aktivt fremmer ved hjelp av “ekspertkommentatorer” som Ingeborg Senneset, Nina Kristiansen og Kristian Gundersen.

Hypotesene til bevegelsen, har om man behersker litt kontekst, ikke rot i virkelighetens verden – en verden som sympatisører og tilhørere av bevegelsen kan stifte nærmere bekjentskap med ved for eksempel å åpne sine øyne og ører for Per Egil Hegge sin utmerkede lille bok “Og så må du ikke stille spørsmål!” og for eksempel Sam Harris sin podcast med Eric Topol.

Senneset virker for kreftfri.no å elske ideologien sin på samme måte som tenåringer elsker hverandre. Hun tilber den blindt, uten evne til å se opplagte feil eller se dens begrensninger. Og med stor entusiasme fremmer hun hat og intoleranse for å styrke sin tro og oppildne stammen.

 

Hatered is the most accessible and comprehensive of all the unifying agents. Mass movements can rise and spread without belief in a god, but never without a belief in a devil. – Eric Hoffer, The True Believer: Thoughts on the Nature of Mass Movements

 

Arv og miljø kan rote det såpass til for enkelte at de har mer enn nok med å holde orden på egen tenkning. Mange velger derfor å binde identiteten sin til ett perspektiv, for på den måten å kunne møte virkeligheten med enkle mekaniske forholdningssett som kan gi klare svar (et fenomen som vi ser forekommer like ofte blant professorer som hos mannen i gata).

Og da er det lett å glemme at det og finnes mange mennesker som har utviklet god dømmekraft og som evner å manøvrere i gråsoner, og som ved en kreftdiagnose har kapasitet og ønske om å gjøre grundige undersøker om hvilke behandlingsalternativer som finnes for seg og sin diagnose.

Senneset har tatt rollen som talsperson for den første kategorien, og med en blind tro på systemet kjemper hun en febrilske kamp for at alle skal føye seg og innordne seg i rekken. En kombinasjon som er særdeles uheldig, for føyelighet og autoritet har aldri drevet medisinsk praksis eller vitenskapen fremover.

Mennesket har siden tidenes morgen hentet sine svar i fra autoriteter som forteller fortellinger som kan gi mennesket tilhørighet, enkle svar og en forutsigbar verden. Men man skulle tro at Aftenposten, selv midt i sin poseringsiver, hadde vett nok til å hente sitt vitenskapelig alibi (som skal stå for formidling av kritisk tenkning) i fra andre personlighetstyper og miljøer enn dette.

 

Les mer: Bevissthet, tilbøyeligheter og kritisk tenkning

 

Senneset og hennes meningsfeller har lenge jobbet for en kvakksalverlov

TotalitarismeAftenposten viser seg her som en aktiv motstander av den deregulerte medisinen som gir større rom for eksperimenter og fremgang, og en aktiv motstander av at kreftpasienter skal gjøres i stand til å foreta egne undersøkelser og blir aktive deltakere i egen behandling. Et bekymringsverdig standpunkt, da vi vet at Norge er et U-land når det kommer til utprøvende kreftbehandling.

Senneset, Aftenposten og deres meningsfeller i skeptikerbevegelsen har lenge jobbet for en kvakksalverlov og strengere reguleringer for å ta i fra kreftpasienter all valgfrihet i behandling av egen sykdom, og det på tross av at det norske lovverket allerede i dag gir kreftpasienter marginalt med valgmuligheter eller selvbestemmelse.

Da “skittpakken” til Aftenposten og kreftforeningen mangler argumenter, men har et helt tydelig motiv, er det vanskelig å tolke kommentaren og artikkelen som noe annet enn et innlegg i denne debatten.

 

Kreftfri.no mener

Kreftfri.no mener at det er særs uheldig å pålegge at mennesker skal underkaste seg ortodoks praksis. Kreftfri.no mener derimot at det bør være rom for både de som ønsker å forfølge sin dødsdom og de som ønsker å forfølge sine behandlingsmuligheter. Og at det vil være naturlig å gi kreftrammede i Norge samme rettigheter og muligheter som kreftrammede i land som Nederland, Danmark, Tyskland, Israel, England og USA.

Kreftfri.no mener videre at kreftpasienter bør gis fullmakt til å få lov til å prøve mer eksperimentelle former for behandling i de tilfeller de har en “uhelbredelig” sykdom. Og at kreftleger bør få lov til å behandle pasienter, om pasienten ønsker det, med midler og metoder som har vist seg effektive i eksperimenter, men som ennå ikke er godkjente eller regulerte av lovverket.

For når man er diagnostisert med uhelbredelig kreft, så er det krise. Og da kreves kriseledelse. Man kan da ikke gjøre tiltak som man vet ikke fungerer. Man må heller handle basert på den kunnskapen som foreligger for å forsøke å redde sitt eget liv.

Kreftfri.no har forståelse for at påstander om at kreftpasienter som er diagnostisert med uhelbredelig kreft kan oppnå bedre resultater ved å behandle seg selv enn ved bruk av standard behandling, er både ny og oppsiktsvekkende informasjon for de som ikke kjenner til forskningen eller klinisk praksis på feltet, og at man derfor har behov for å stille kritiske spørsmål vedrørende sidens innhold. Men å skulle “straffe” Kreftfri.no med en særdeles irrasjonell kommentar, som hverken adresserer kreftfri.no sine argumenter, logikk eller den empiri som siden henviser til, har lite med journalistikk eller kritisk tenkning å gjøre.

Aftenposten går tabloid

Kommentaren og artikkelen er derimot erketypiske eksempler på alt det Aftenposten hevder å være en motvekt mot i Aftenposten sin fortellingen om den “skumle” demokratiseringen av informasjon som vi er vitne til (les: internettet). Aftenposten fremstår rett og slett som bipolare når de her fremmer falske nyheter i samme åndedrag som de hevder å bekjempe det.

Det viser at Aftenposten ikke behersker formidling av kritisk tenkning (eller i det hele tatt vet hva kritisk tenkning er), og det er tydelig at de ikke ser på etterrettelighet som sin oppgave. Aftenposten sine handlinger viser derimot at de er en avis som ønsker å dyrke den kreative, lekne og engasjerende fortellerstemmen som man ellers bare finner i klikkhungrige britiske tabloidaviser.

Kreftfri.no ønsker Aftenposten lykke til videre i dette arbeidet.

 

Vedlegg

Kommentar til NAFKAM sin vurdering av kreftfri.no

Kommentar til NAFKAM sin vurdering av kreftfri.no

Se: https://nafkam.no/kreftfrino-vurdert

Det er alltid fint å bli sett på med kritiske øyne, da dette normalt sett vil gi en mulighet til læring og utvikling, men tankefeil, negativ spekulasjon og falske påstander florerer i vurderingen til NAFKAM av kreftfri.no.

NIFAB vurderer kreftfri.noNAFKAM virker ikke helt å vite hva de omtaler eller hvordan de skal omtale det, og kreftfri.no plasseres derfor mer eller mindre ubevisst inn i NAFKAM sin standardfortelling om det gode (norske behandlingstradisjoner) vs det onde (alternativer til det offentlige behandlingstilbudet).

Tanken om å skulle involvere seg i egen kreftsykdom og å ta forskningslitteraturen på området i nærmere øyesyn, virker å være så fremmed for NAFKAM, at det virker som om det har gått litt rundt for dem i deres vurderinger, og NAFKAM ble derfor kontaktet for en nærmere avklaring:

Det resulterte i at NAFKAM kunne opplyste om at deres vurderinger av kreftfri.no var basert på visse undersider, avsnitt og setninger, og ikke siden i sin helhet. Med andre ord har NAFKAM med viten og vilje tatt innhold ut av kontekst og tolke det med fri fantasi.

Det er merkelig at et “statlig nettsted som skal tilby kunnskapsbasert, upartisk informasjon om alternativ behandling” skal fremstå så useriøst, men sånn er det nå bare…

 

Kan kreftpasienter stole på NAFKAM?

Det er ikke bare i sin omtale av kreftfri.no at NAFKAM fremstår som useriøse, Vinjar Fønnebø, direktør for NAFKAM, har for eksempel uttalt at han aldri har sett noen bevis for at alternativer til standard behandling noensinne har kunnet reversere eller kontrollere kreftutviklingen. Dette er uttalelser av den heller merkelige sorten, da  alle med internettilgang og 5 minutter til rådighet vil kunne greie å falsifisere  denne påstanden.

NAFKAM fremmer beviselig heller ikke upartisk informasjon om alternativer til det offentlige behandlingstilbudet, for NAFKAM har ikke skrevet en eneste artikkel som er positiv til bruk av alternativer til standard behandling, eller en eneste artikkel som på noe sett eller vis stiller spørsmål ved, eller utfordrer norske behandlingstradisjoner.

 

NAFKAM sin tilnærming

Men det NAFKAM gjør, er å rette et meningsløst ideologisk krav til dokumentasjon for alternative behandlingsformer. NAFKAM later nemlig som om de ikke kan vite noe før en kommersiell aktør har forsket frem en “sikker” konklusjon, eller det foreligger en kunnskapsoppsummering med randomiserte, dobbelt-blinde studier som de kan basere sin konklusjon på. Noe som er en erkekonservativ posisjon som bryter med majoriteten av medisinsk praksis på norske sykehus.

NAFKAM overser her viktigheten av småskala studier, bred og dyp innsikt i publiserte studier, klinisk praksis – og avledet kunnskap, og de tar heller ikke hensyn til at det er få eller ingen incentiver for å kommersialisere forskning som ikke kan patenteres (off-label, repurpose, plantemedisin, innovative metoder, etc,..), og at det er en kjensgjerning at det kan ta tiår i fra en forskningsartikkel som i dag kan vise til midler og metoder som kan redde liv blir materialisert, distribuert og allment kjent.

Og de fremstiller seg med denne tilnærmingen som en ekstremt konservative aktør som ikke tilbyr særlig verdi til kreftpasienter som ønsker å benytte mindre prøvede behandlingsalternativer i et forsøke på å redde livet sitt.

 

Hvorfor alternativ kreftbehandling?

Alternativer til standard behandling benyttes av kreftpasienter på bakgrunn av at standard behandling ikke kan benyttes med en kurativ intensjon, det finnes med andre ord altså ikke noen formålstjenlige medikamenter med markedsføringstillatelse/fase 3-studier å benytte for den diagnosen man har.

Den kreftsyke som ønsker å forfølge alle behandlingsmuligheter senker da naturlig nok sitt krav til dokumentasjon for å forsøke finne alternativer til standard behandling som kliniske erfaringer eller innledende studier har vist å kunne være lovende behandlingsalternativer. Kreftpasienten er på dette stadiet klar over at han ikke vil finne perfekt informasjon å legge til grunn for de valg han tar i arbeidet med å forsøke å redde sitt eget liv.

Det kreftpasienten nå er opptatt av, er om det finnes lovende behandlingsalternativer for den kreftdiagnosen han har, hvor stor effekt behandlingsalternativene potensielt kan ha på sykdomsforløpet, hvor ofte effekten kan forventes å forekomme, og til slutt om behandlingsalternativene er trygge eller ikke?

Det opplyste individet vil så vurdere dette opp mot hva det har å tape på å benytte de ulike behandlingsalternativene som er blitt identifisert.

Du vil kanskje si at dette er enkel logikk, men utrolig nok er denne formen for tenkning fjerne tanker for NAFKAM.

 

Det er 8 feil i NAFKAM sin forholdsvis korte vurdering av kreftfri.no

Feil 1. NAFKAM spekulere i den retning at det kan finnes økonomisk interesse hos kreftfri.no for å få pasienter til å benytte seg av alternativ behandling.

– Kreftfri.no tilbyr ikke produkter eller tjenester, og har ingen inntekter i fra sitt virke, så dette er kun retorikk som benyttes for å sette kreftfri.no i dårlig lys i fra NAFKAM sin side.

Feil 2. NAFKAM hevder at kreftfri.no fremmer alternative årsaker til kreft.

– Kreftfri.no sin beskrivelse av årsakene til kreft er hentet rett ut av læreboka, og i fra journaler som Nature, CELL og JAMA, så her må NAFKAM lese seg litt opp og oppdatere sin forståelse på området.

Feil 3. I sin vurdering av kreftfri.no benytter NAFKAM begrepet “alternativ behandling” i betydning av at noe er uvitenskapelig. Og vurderingen av hva som er uvitenskapelig eller ikke, er det visst NAFKAM/byråkratiet selv som kan bestemme, helt uavhengig av den publiserte forskningen.

– I denne sammenheng kan det være greit å vite at under 50% av all praksis på norske sykehus ikke tilfredsstiller NAFKAM sitt ideologiske krav til dokumentasjon (mener NAFKAM at denne praksisen skal opphøre?). Og det blir da naturlig å stille spørsmål om hvor formålstjenlig NAFKAM sitt krav til dokumentasjon er for kreftpasienter som ikke kan helbredes ved bruk av standard behandling.

Feil 4. NAFKAM skriver at “nettstedets beskrivelser av skolemedisinsk kreftbehandling og norsk helsevesen er gjennomgående negative. Kreftfri.no legger også ord i munnen på helsepersonell, og trekker deres motiver i tvil.”

– Kreftfri.no tar kun for seg den delen av behandlingen som tilbys pasienter som er diagnostisert som uhelbredelig av det offentlige helsevesenet. Og argumenterer for at det er feil å kreve høyeste dokumentasjonsnivå i behandling av livstruende lidelser. Man gjør dette unntaket ved en rekke andre lidelser og praksis, så hvorfor ikke ved kreft?

Man kan i denne sammenheng fint sette legens sitt motiv i tvil, for hadde legens motiv vært å redde menneskeliv hadde han brutt med kravet om høyeste dokumentasjonsnivå, og heller tatt valg basert på den dokumentasjonen som foreligger, for i mange tilfeller foreligger det studier og kliniske erfaringer som viser at det finnes behandlingsalternativer som kan benyttes med en kurativ intensjon, og da er det meningsløst å sitte og hevde at det ikke er mer å gjøre for pasienten.

Det finnes heller ikke noe i retningslinjene til helsebyråkratiet som fremmer det syn at overlevelse skal være ledende for handling. Tvert imot – det viktigste virker å være å hindre kreftleger i å benytte lovende behandlingsalternativer.

Feil 5. NAFKAM skriver at “nettstedets argumentasjon for bruk av alternativ behandling hovedsakelig baserer seg på at dette kan gi tilleggseffekter utover den skolemedisinske behandling som blir tilbudt.”

– Kreftfri.no argumenterer for at man må se etter andre valgmuligheter i de tilfeller man blir diagnostisert som “uhelbredelig” kreftsyk av det offentlige helsevesenet, og skriver ingen steder på siden at behandling som ikke tilbys av det offentlige kun skal benyttes for å gi tilleggseffekter.

Feil 6. NAFKAM skriver at kreftfri.no “setter skolemedisinsk kreftbehandling i et ufortjent dårlig lys overfor pasientene, siden at risikoen for å dø av kreft er 2,5 ganger så høy hvis man velger bort skolemedisinsk kreftbehandling til fordel for alternativ kreftbehandling.”

NAFKAM setter her likhetstegn mellom de tusenvis av alternativene som finnes til standard behandling, i fra bruk av krystaller til medikamenter som har gått gjennom fase 2 studier, så for et rasjonelt sinn gir påstanden om høyere dødelighet for de som ikke følger norske behandlingstradisjoner ved “uhelbredelig” kreft absolutt ingen mening, ut over det at den demonstrerer en grenseløs inkompetanse hos NAFKAM.

Feil 7. NAFKAM skriver at: “Videre finner man en viss bruk av faglige ord og uttrykk på nettstedet, som for den jevne pasient lett kan oppfattes som råd fra formelt kompetente om å velge bort skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ kreftbehandling, som for eksempel:”

–  Dette føyer seg inn i rekken av merkelig og usakelig kritikk, da faglige ord og uttrykk benyttes, som i all annen litteratur,  for å gi en presis og detaljert beskrivelse av de behandlingsstrategiene og behandlingsalternativene som omtales, og for å gjøre påstander konkrete og etterprøvbare.

Feil 8. NAFKAM skriver at “Vi finner heller ingen tydelig disclaimer om ansvarsfraskrivelse for eventuelle skader og negative forløp dersom man følger rådene på Kreftfri.no.”

– Alle anbefalinger, omtaler og henvisninger til behandlingsalternativer på siden har aldri hevdet annet enn å være mulige utgangspunkt for egne undersøkelser. Dette kommer klart frem for den som leser gjennom siden, så et krav om en ytterligere “disclaimer” er en konstruert problemstilling i fra Nifab sin side.

Som man ser, florerer det av feil og unøyaktigheter i fra NAFKAM sin side, noe de er blitt gjort oppmerksomme på, men de har kommunisert at de ikke ønsker å rette opp i feilene og unøyaktighetene, og man kan av den grunn ikke tolke NAFKAM sin omtale av kreftfri.no som noe annet enn en bevisst handling som søker å sette kreftfri.no i dårlig lys.

Kreftfri.no mener man må stille spørsmål ved om NAFKAM fyller den funksjon det er tenkt å fylle, og om NAFKAM – med tanke på den kvaliteten de her, og jevnt over leverer, i det hele tatt har livet rett.

 

 

 

Den vitenskapelige prosess

Den vitenskapelige prosess

– Vitenskap er ikke en klubb man er medlem av, men en måte å tenke på.

Vitenskap handler om å beskrive virkeligheten så godt som mulig basert på de bevisene som foreligger. Og det å være vitenskapelig betyr at man evner å endre sitt syn sett i lys av de bevisene som til enhver tid foreligger.

En vitenskapelig tilnærming starter med en observasjon. Observasjonen danner så grunnlag for en antagelse (hypotese). En antagelse som videre må testes for etterprøvbarhet. For å etterprøve antagelsen trengs observasjoner som kan støtte opp om antagelsen. Og om mange og gode nok observasjoner støtter opp om antagelsen, ja, så kan den aksepteres og en teori utformes – en teori som er ment å gi oss mulighet til å fremme presise prediksjoner.

 

Definisjon av vitenskap

Vitenskap er definert som den enkleste etterprøvbare hypotese som er konsistent med reproduserbare observasjoner, eller som den enkleste forklaring konsistent med alle kjente fakta – en definisjonen som ikke har forandret seg siden 1100-tallet.

 

Prinsipper som fremmer vitenskapelig tenkning

  • Du må ikke må lure deg selv – og du må se på deg selv som den enkleste å lure.
  • Vi er vår egen verste fiende når det kommer til å identifisere eventuelle mangler i våre egne hypoteser.
  • Uansett hvor smertefullt det enn er, så er det å vurdere problemer og løsninger i fra perspektiver som er i konflikter med våre egne, en av de bedre metodene å benytte for å forbedre egne beslutningsprosesser.
  • Alternative og motstridende meninger om problemer og løsninger trenger å bli fremmet, hørt og diskutert i form av konstruktiv samtale.

Å tenke vitenskapelig handler i stor grad om å tvile seg frem til svar, for ingen vitenskapelig hypotese, teori eller praksis vil noen gang oppnå en så stor grad av sikkerhet, at den vil være utenfor rekkevidden av kritikk eller modifisering. Evnen til å endre mening i takt med nye fakta er derfor det viktigste vitenskapelig prinsippet av dem all.

 

Vitenskapen er ingen intuitiv prosess

Vitenskapen er ingen intuitiv prosess, da den menneskelige oppfatningsevne er begrenset og verden rundt oss må kunne sies å være ganske så uforutsigbar. Prosessens fremskritt vil derfor stort sett være basert på en selektiv vektlegging av sin egen umiddelbare fortid, men historien har og vist at prosessen kan være en dynamisk kreativ ikke-lineær prosess som har vært avhengig av øyeblikk av kreativ inspirasjon og intuitive sprang.

 

Vitenskap i kontekst

Vitenskapen er ment å være en åpen altruistisk selvkontrollerende kollektiv prosess der de gode ideene vinner frem, men opportunistiske kapitalistiske- og sosiale systemer har sett seg tjent med å ta hevd på å kontrollere denne prosessen for sin egen vinnings skyld. Vitenskapen må derfor sees på som en industri styrt av markedskapitalistiske mekanismer og mekanismene i komplekse sosiale systemer, med de feil og mangler det måtte medføre, og ikke som en altruistisk epidemiologisk enterprise, som så mange later til å tro.

 

Legemiddelindustrien

Spørsmålet er ikke om de store farmasøytiske selskapene som dominerer industrien er uetiske og fremmer pseudovitenskap, de er og gjør dette, da vi regelmessig registrerer at de blir dømt for bedrageri og bestikkelser, og tatt for selektiv publisering og rapportering. Vi skal heller ikke lenger tilbake enn til 2002 og Voixx skandalen før vi kommer over et eksempel på at Merck, et av verdens største legemiddelselskap, kom med alvorlige trusler mot familien til forskeren som avslørte økt dødelighet ved bruk av Merck sitt legemiddel.

Storkapitalen har lykkes i å få kontroll over hva som blir publisert og hva som ikke blir publisert, og slik har kapitalistiske markedskrefter de seneste 50 årene bestemt over hva som er objektiv kunnskap og hva som ikke er objektiv kunnskap. 9 av 10 studier kan for eksempel for et legemiddel potensielt være negative, mens den ene positive er den som blir publisert og definert som objektive bevis i litteraturen, og så presentert for pasienten som sannhet. Vi må derfor ta høyde for at konsensus kan være på avveie…

 

Beatrice Golomb er Associate Professor i medisin ved UC San Diego. Hun tar her for seg interessekonflikter, korrupsjon og bedrageri i medisinske studier.

 

Peter C. Gøtzsche, MD er en kjent dansk medisinsk forsker som her snakker om sitt kritiske syn på legemiddelsindustrien.

 

Politisk korrekthet og kulturelle tilbøyeligheter

Den vitenskapelige prosessen er i stor grad preget av politisk korrekthet og kulturelle tilbøyeligheter, der vi ser at høytidelige autoriteter og etablerte maktstrukturer rutinemessig fornekter observasjoner og hemmer distribusjon av kunnskap grunnet institusjonelle barrierer (ego, forfengelighet og forsettelig ignoranse) om observasjonene ikke støtter opp om deres rolle og posisjon.

Kunnskap gir makt, og rollen og posisjonen står og faller med denne kunnskapen; kontroversielle observasjoner som utfordrer etablert kunnskap vil typisk ikke bli publisert i betydningsfulle medisinske fagbøker og ansette tidsskrifter med fagfellesvurdering før det er uunngåelig. Vi må derfor ta høyde for at etablert konsensus alltid vil gi en skjev fremstilling av virkeligheten.

Dette og andre kulturelle og monetære hindringer gjør at det kan ta opp til 30 år fra en medisinsk oppdagelse gjøres til den blir en allment godtatt behandlingsform – det må gjerne et generasjonsskifte til for å gjennomføre endring, og det er av den grunn alltid lurt å gjøre egne undersøkelser for å få tilgang på nyere objektiv kunnskap som kan benyttes i en gjør-det-selv protokoll, eller vise vei til innovative kreftklinikker som har kreftpasientens overlevelse som mål for den behandling de benytter.

 

Monetære hindringer

Når det dukker opp ny og spesielt lovende kreftforskning kaster både legemiddelindustrien og de eksperimentelle miljøene seg over forskningen for å se om de kan utvikle nye prosedyrer og medikamenter for å tilby ny og bedre behandling til kreftrammede.

Kommersialiseringen av nye medikamenter er en omstendelig prosess som kanskje aldri materialiserer seg – ofte vil ikke prosedyren (f.eks. ketogen diett, IPT, metronomisk) eller substansen (f.eks. cimetidine, metformin, IVC med menadione) være patenterbar og dermed ikke adopterbar av konvensjonelle kreftsykehus, og ny kunnskap vil av den grunn ofte ikke komme til nytte for den kreftrammede grunnet filosofiske distribusjonsproblemer. (Se f.eks. også antibiotika vs bakteriofager)

Men de eksperimentelle miljøene i USA, Tyskland og Mexico vil heldigvis og kaste seg over den samme forskningen for å se om de kan utnytte den til å bedre sitt behandlingstilbud, og i de tilfellene et patent setter begrensninger vil de enten bryte patentet, søke å benytte analoger av den oppdagede grunnsubstansen, eller finne frem til substanser (urter, medikamenter) med lignende virkningsmekanismer som de kan gjøre tilgjengelig i sine klinikker, og på denne måten kan de materialisere forskningen 10-30 år før den i beste fall blir lansert gjennom konvensjonelle kanaler.

 

Vitenskap i praktisk anvendelse

Å vente på den definitive studien er ikke god vitenskapelig praksis. Medisinsk praksis vil være delt opp i en teoretisk-, eksperimentell- og etablert praksis der en dyktig kliniker til daglig vil måtte bevege seg innenfor alle tre områdene i sin søken etter å løse problemer. For i vår søken etter å løse problemer må vi forfølge all input som kan være med på å løse problemet som vi står ovenfor.

Det er ikke alltid vi har gode statistiske modeller, og vi må da gjøre våre egne kunnskapsoppsummeringer.

Ved et selvstudium må en manøvrere i blant hauger av ikke-reproduserbare studier, og en finner raskt ut at majoriteten av vitenskapelige studier er så reduksjonistiske at de er på grensen til det irrelevante, og at funn jevnt over strider med konklusjoner fra andre studier – ulike studier rundt et emne rapporterer typisk forskjellige resultater alt etter hvordan de er utført, og det er mer vanlig enn uvanlig med iboende systematiske skjevheter og konklusjoner som ikke stemmer overens med det innsamlede datagrunnlaget.

Årsaken er som oftest forskere som gjennomfører studier de ikke har kunnskap, erfaring eller forståelse nok til å gjennomføre. Eller juks som i de tilfeller man ekskludere deltakere med uønskede bivirkninger.

Vitenskapelige studier har som du kanskje skjønner så mange feil at det vil være lite fornuftig å ikke inkludere en menneskelig fornuftsbasert tolkning av de vitenskapelige studiene som foreligger:

 

Fornuftsbasert tolkning

  • Hvor stort utvalg er det snakk om
  • Hvor mange uavhengige observasjoner/rapporter/studier finnes
  • Er utvalget representativt for meg
  • Henger det hele på greip, eller kunne det ha skjedd ved en tilfeldighet
  • Du er smartere enn dataen
    • Data skjønner ikke årsak virkning, og kan ikke skiller mellom et utfall gitt visse betingelser, og utfallet uten disse betingelser, men menneske gjør det.

 

Metaanalyser

Når de tilgjengelige studiene varierer i sitt utvalg, intervensjon, metode eller andre forutsetninger for å gjennomføre en metaanalyse, vil metaanalyser være mindre nyttig enn en nitidig granskning av den totale forskningslitteraturen på området – noe som i de fleste tilfeller vil være tilfelle.

Men vi ser allikevel at dårlig gjennomførte metaanalyser ofte benyttes i den hensikt å skulle bevise om noe er vitenskapelig etterprøvbart eller ikke. Typisk blir studier med liten eller ingen relevans benyttet basert på at de utelukkende tilfredsstiller metodekravene, og det gir en skjev seleksjon av tilgjengelige studier som i liten grad vil evne å reflektere virkelighetes verden.

 

Conclusion: Parachute use did not reduce death or major traumatic injury when jumping from aircraft in the first randomized evaluation of this intervention. However, the trial was only able to enroll participants on small stationary aircraft on the ground, suggesting cautious extrapolation to high altitude jumps. – BMJ 2018;363:k5094

 

I de aller fleste tilfeller vil vi måtte ta beslutninger på tross av mangel på store gode studier, og det gjøre det lite formålstjenlig å avvise en stor majoritet av tilgjengelig data bare fordi de ikke oppfyller de strenge kriteriene for EBM – noe som også bryter med et vitenskapelig prinsipp som sier at man ikke skal velge ut sine data.

Vi søker altså å ta best mulig beslutninger basert på det kunnskapsgrunnlaget som foreligger. Det er selvfølgelig alltid lov å mene at kunnskapsgrunnlaget som foreligger ikke kan gi grunnlag for noen beslutninger, men hvis det er bevis for at noe kan fungere og oppsiden er større enn nedsiden, så er det opp til den som er negativ til å benytte behandlingen å legge frem bevisene.

 

Observasjoner og anekdoter

En vitenskapelige tilnærming må innbefatte alle kjente fakta for å være en vitenskapelig tilnærming, og tilnærmingen må da sees i kontekst av å være i overensstemmelse med alt som foreligger av eksperimenter og observasjoner.

Alle kjente fakta inkluderer dine egne og andres erfaringer: en observasjon er basert på faktiske data, og den er dermed fakta for observatøren, og hvis du har all grunn til å tro at observatøren gir nøyaktig informasjon rundt observasjonen, så er observasjonen faktisk fakta for deg og – om disse subjektive sensasjonene er støttet av objektive tester, og i mange nok saker til at de kan være rimelig konkluderende, ja, så trumfer disse en hvilken som helst systematisk oppsummering (“dokumentert” behandling) – ingenting slår erfaring, for alle de menneskene som noensinne har skapt noe, har gjort det gjennom å kombinere egen med andres erfaring.

Anekdoter er vitenskapelig materiale, og observasjonen er vitenskapens eneste virkelighet, men anekdoter og småskala studier må være reproduserbare og verifiserbare ved hjelp av en rekke uavhengige observasjoner, og de trenger å bli kombinert med, bli sett i lys av og testet opp mot forståtte observasjoner som har blitt systematisert i lettfattelige teorier innenfor farmakologi, kinetikk, mekanisme, metabolisme, med fler, for å kunne testes for mangel på sammenhenger.

Det er helt avgjørende å være bevisst på dette for at en vitenskapelig tilnærming skal kunne nyttiggjøres i å trekke riktige konklusjoner fra anekdotale bevis og vitenskapelige studier – for det å skulle ta beslutninger vedrørende en individuelt tilpasset behandlingsprotokoll kun ved hjelp av en metastudie, systematisk oppsummering, enkeltstudie eller anekdoter vil gjøre en til offer for gruppestatistikk eller ønsketenkning – ved vanskelige tilfeller vil man derfor måtte kombinere dem alle for å kunne ta gode beslutninger.

 

Observasjonen falsifiserer teorien

Den viktigste informasjonskilden vil alltid være mennesker som har omfattende erfaring med ekte levende mennesker, for observasjonen falsifiserer teorien, og når den er falsifisert, vil teorien for alltid være uvitenskapelig.

Men mange har et høyst naivt forhold til den selvkontrollerende kollektive prosessen vitenskapen er ment å være, og er indoktrinert til å tro at systematiske oppsummeringer er det samme som vitenskaplige sannheter, og ofte har de en så sterk systemtro at de ikke har gjort egne observasjoner, og neglisjerer og glemmer betydningen av interaksjon med ekte levende mennesker.

Alle kjente fakta inkluderer dine og andres observasjoner, men inkluderer ikke en ukritisk aksept av alt i litteraturen. Litteraturen er påståtte fakta, og det første du tester den mot, er om den viser noe annet enn dine personlige erfaringer, eller presise observasjoner videreformidlet av andre troverdige kilder.

Men det vil kreve at du gjør ditt ytterste for å etterstrebe rasjonalitet, og er kritisk til din egne antagelser, tilbøyeligheter og kritisk tenkning.

 


 

Kilder

 

 

 

Rollespillet – kulturen binder og blinder

Rollespillet – kulturen binder og blinder

Med en diagnose som “uhelbredelig” kreftsyk vil du i ditt møte med medisineren, den medisinske institusjonen og helsebyråkratiet oppleve tilhørerne som “passive” deltakere i et rollespill der det viktigste ikke er å forsøke å redde menneskeliv, men å gå i takt og delta i systemets ritualer.

Vi skal her belyse noen av de sosiale- og kapitalistiske mekanismene som står bak denne galskapen, og som har fått vokse frem grunnet en norsk behandlingstradisjon som ikke har hatt fokus på å bygge opp et kompetansehierarki som har overlevelse som mål for sine handlinger.

Rollespillet

Medvirkende mekanismer er:

  • Manglende faglig frihet
  • Medisineren – “den allvitende”
    • Rollespillet
    • Virkeligheten fortrenges
    • De lærde er ikke nyfikne
    • Motforestillinger tas personlig
  • Det sosiale spillet: “Hierarkiet”
    • Gruppetenkning
    • Karrieristen
    • Ikke-samhørighet basert på ulikhet
  • De kapitalistiske markedsmekanismene
    • Kommersialiseringsprosessen
  • Systemet (fakultetet, pasientforeninger og byråkratiet)

… det hele er en galskap satt i system.

Manglende faglig frihet

Mennesker skaper stammer og stammer skaper kulturer.

En lege som praktiserer medisin i Norge i dag har lite faglig frihet og lever på helsebyråkratenes og gildets nåde – et helsebyråkrati og kollegie som passer på at de særnorske behandlingstradisjonene blir fulgt til punkt og prikke.

Byråkratiet dominerer over den enkelte lege, som har er blitt frarøvet sin rett til selvstendige tenkning og utøvelse, noe som har gjort at legen i dag har mistet sin kliniske vurderingsevne – og sin kontakt med virkeligheten.

Medisineren er i dag derfor som en passive ideolog/byråkrat å regne – en byråkrat er som vi vet kun opptatt av selve presisjonen i arbeidet han er satt til å utføre, for han utfører bare sine plikter, og det er ikke hans jobb å stille spørsmål eller utfordre systemet.

Vi mennesker kan fort bli fanget i regler uten å vite at vi følger dem, og da er det naturligvis vanskelig å endre sin måte å være på, for man er stengt inne i reglene, uten bevissthet og uten mulighet til å ta stilling.

Typisk ser vi derfor at medisineren ikke lenger er interessert i selve pasienten, men mer opptatt av å følge den oppnevnte protokollen for gitte objektiviserte parametre hos den ikke-eksisterende gjennomsnittspasienten, der tumorrespons og behandling av ulike markører settes foran langtidsoverlevelse – og de behandler gjerne titusenvis av pasienter med resultatløshet uten å endre sin tilnærming, for det viktigste er jo å være tro mot systemet og å følge protokoller.

Medisineren – “den allvitende”

Medisineren blir lært opp til å tro at han representerer noe større, noe rent og enhetlig – som i en konsensus uten dynamikk som distribueres og adopteres med lynets hastighet.

Som pasient ønsker vi å gi noen rollen som “den allvitende”, for i nød og elendighet har vi et sterkt behov av å kunne overgi oss til noe større. Legen har både fått og tatt rollen som “den allvitende”, og den er i dag institusjonalisert og blitt en del av legens identitet.

Rollespillet

Rollespillet kommer til syne hver gang legen spiller rollen som ”den allvitende”, legen får da illusjonen av at han/hun kan forstå ethvert komplekst problem uten å ha gjort egne erfaringer eller ha kjennskap til forskningslitteraturen på området – og alt som bryter eller ødelegger denne selvoppfattelsen skaper misnøye, da det er ødeleggende for rollespillet.

Rollespillet er blitt “virkelighet”, og selv om legen tror hans handlinger er til gode for omgivelsene, så er ikke det underliggende motivet til legen i rollespillet at menneskene i omgivelsene trenger disse tingene – legens motiv er først og fremst at omgivelsene skal støtte opp om og bekrefte hans rolle som “den allvitende”.

Virkeligheten fortrenges

Hadde legen sitt motiv derimot vært avledet av å skulle hjelpe menneskene han er satt til å hjelpe, så hadde ikke legen følt seg angrepet i de tilfeller pasienter informerer om at de vurderer andre behandlingsalternativer enn standard behandling – som pasient opplever man at det ofte oppstår problemer i de tilfeller legen ikke kan sortere nye inntrykk og erfaringer inn i etablerte erfaringskategorier, men i stede må sette spørsmålstegn ved sin allvitenhet.

For bryter den nye erfaringen (studien, observasjonen) så mye med etablerte tankemønstre at legen må sette spørsmålstegn ved sin allvitenhet, og dermed sin identitet, så opplever vi ofte at legen velger å “utsette” eller fornekte observasjonen – og dermed ikke ta lærdom av erfaringen. Legen velger da å ikke utfordre sine mentale modeller, og han velger å ikke lenger forholde seg til den objektive virkeligheten, og virkeligheten fortrenges.

Fornektelse

Vi ser dette utspille seg i de tilfeller pasienter rapporterer om eksepsjonelle sykdomsforløp uten at legen virker å bry seg så mye om akkurat det – fortellingen som sier at legen ikke kan vite noe før en kommersiell aktør har forsket frem en sikker konklusjon, er så sterkt at legen velger å stille seg som uviten før en slik konklusjon skulle finne på å foreligge – for det er det fortellingen sier han skal gjøre.

De lærde er ikke nyfikne

Dette er et velkjent fenomen som ofte rammer individer som prøver å spille rollen som “den allvitende” – hva som har blitt sagt eller gjort, eller grunnlaget for hva som er blitt sagt eller gjort er nemlig ikke det viktige, det viktige er at der er legen som har sagt eller gjort det.

Anatole France sa: ”Les savants ne sont pas curieux” (De lærde er ikke nyfikne). De har sin opphøyde posisjon i kraft av sin ”viten”. De vet allerede, og deres roller står og faller med denne viten – å søke viten innebærer at vi må se på oss selv som uvitende i forhold til det vi søker, og det har den lærde ikke råd til.

I sitt møte med legen vil man derfor ofte oppleve at han er negativ til involvering i egen sykdom, og fiendtlig innstilt til nye behandlingsalternativer.

Motforestillinger tas personlig

Å stille spørsmålstegn ved sin identitet og virkelighetsforståelse er noe av det vanskeligste et menneske kan stilles ovenfor, og er noe våre psykologiske forsvarsmekanismer sjelden lar oss få mulighet til å gjøre. Men et rasjonelt individ må skille sine oppfatninger følelsesmessig i fra selve selvet, slik at kritikk og motforestillinger ikke tas personlig. For ens oppfatning vil ofte være gal, og da er det viktig å ikke ha bygget sin identitet rundt en idè eller oppfatning.

Det sosiale spillet: “Hierarkiet”

I et større perspektiv figurerer medisineren blant andre på toppen i et større hierarki (“de helliges herredømme”) der det foregår et rollespill som stort sett går ut på å bekrefte hverandres roller og forventninger.

Rollespillets funksjon er å opprettholde den etablerte maktstrukturen som gir de involverte sine sosiale- og monetære privilegier. Rollespillet har og en annen funksjon, og det er å gi forutsigbarhet (status quo) i en ellers omskiftende verden. Men forutsigbarheten kommer med en pris, og det er statiske strukturer med en manglende evne til endring og nytenkning.

For nytenkning krever at en må stille spørsmål ved seg selv, som igjen gjør at man må stille spørsmål ved andre, noe som er disrupterende for hele maktstrukturen, og i ytterste konsekvens ens eget verdensbilde.

Fremgang blir således ikke videre viktig – det viktige er derimot å opptre korrekt og være systemtro, for det er nettopp dette som støtter opp om maktstrukturen, og som gjør at den enkelte har mulighet til å beholde sin posisjon, eller å posisjonere seg for videre opprykk.

Alle maktstrukturer er opportunistiske av natur, og søker uavhengig av mandat og opprinnelige altrusistiske mål først og fremst å øke sin innflytelse og sikre sin egen eksistens, og maktstrukturen legger derfor sterke føringer for at individet skal innordne seg og ikke skille seg ut i fra de etablerte normene for gruppens atferd.

Les mer: Ingeborg Senneset leser kreftfri.no som Fanden leser bibelen

Gruppetenkning oppstår

Gruppemedlemmene inntar da gjerne umoralske og irrasjonelle standpunkt (som i å hindre pasienter tilgang på livreddende behandlingsalternativer) i de tilfeller der verdsatte verdier er involvert og blir truet av alternative valg – alt i den hensikt å minimere konflikter – med det resultat å eliminere konstruktiv konflikt og spenning i hierarkiet, som vi alle vet er avgjørende for innovasjon og fremgang.

Hierarkiet har ikke plass for individuell kreativitet, unikhet eller uavhengig tenkning – karrieremessig er det derfor sjelden særlig smart å gjøre banebrytende arbeid som truer maktstrukturene.

Karrieristen

I komplekse sosiale systemer vil mennesket primært jobbe for å oppnå status innenfor gjeldende kultur.

Hierarkiet og rollespillet fylles opp av karrierister som forsøker å bygge seg en karriere ved å følge de etablerte normer, dogmer og doktriner som kan gi de ønskede sosiale- og monetære fremgangene.

For karrieristene handler det om å gjøre ting riktig, alt for å kunne bevare sin posisjon og klatre i hierarkiet, hva som eventuelt er de riktige tingene å gjøre for pasienten sin overlevelse, er sekundært, eller en fjern tanke.

De troende som bygger sin identitet rundt etablert praksis stiger i gradene. Og ingen bevis vil noen gang være sterke nok til å få dem til å endre sin tro/praksis.

I små homogene miljøer, som det vi har i Norge, ser vi at etablert praksis sjelden dør ut før de menneskene som praktiserer praksisen selv dør ut.

Det er derfor veldig viktig å bygge en kultur der overlevelse er mål for alle handlinger, hvis ikke, kan vi få en seleksjonsprosess som fremmer et ondartet dominanshierarki, med tilfeldige mål støttet på tilfeldige dogma og doktriner, der psykopatfordelen, ideologi eller annen ukultur får være det styrende for systemet.

Karrieristene sirkulerer så mellom posisjoner i helsevesenet, legemiddelindustrien og myndighetsorganer med det fokus å premiere egne privilegier. Pasientene er overlatt til seg selv.

Aristokratiet
Karrieristene har ikke din overlevelse som mål for sine handlinger

Ikke-samhørighet basert på ulikhet

Samhørigheten dyrkes i hierarkiet (samhørighet er basert på likhet når det gjelder vurderinger, interesser og synsmåter), og innebærer i sterke kulturer en ikke-samhørighet basert på ulikhet, som innenfor medisinen viser seg gjennom medisinernes behov for å ta avstand fra ukonvensjonelle behandlingsalternativer.

Annerledestenkende som har påpekt brister i trossystemet (persepsjonell bias), og praktiserende som har oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater ved bruk av ukonvensjonelle behandlingsalternativer, blir sett på som en trussel, og frosset ut eller “truet” til taushet – for i følge rollespillet kan de ikke være annet enn vantro oppviglere, useriøse aktørere eller ute etter å lure penger ut av kreftpasienter.

De kapitalistiske markedskreftene

Den medisinske institusjonen styres ikke bare av sosiale mekanismer, men og av kapitalistiske markedskrefter.

Dette er markedskrefter som alltid søker mot å maksimere avkastning (monopol) på investert kapital, og de søker derfor naturlig nok å påvirke myndighetsorganer med det mål å hindre pasienter tilgang på konkurrerende ikke-patenterbare substanser og generiske medikamenter som kan hemme deres profitt.

Og det har de dessverre lykkes med, for et stort antall substanser og medikamenter som har vist seg å ha positiv effekt gjennom å kunne reversere og kontrollere sykdomsforløpet, benyttes i dag ikke på norske sykehus. Behandlingsalternativene som blir tilbudt på norske sykehus er nemlig sterkt redusert av gjeldende medisinsk-økonomiske filosofi, som krever at alle “medisiner” må være patenterbare, kommersialiserbare og under streng byråkratisk kontroll.

En filosofi som har fått fotfeste grunnet omfattende lobbyvirksomhet med den hensikt å indoktrinere og manipulere politikere, myndighetsorganer, utdannelsesinstitusjoner, pasientforeninger og media, sånn at de skal støtte opp om behandlingsmonopol for patenterbare og kommersialiserbare substanser.

Kommersialiseringsprosessen

Uansett hvor lovende et molekyl enn måtte være i behandling av kreft, så finnes det ikke et legemiddelselskap som kommer til å forfølge og forske videre på dette molekylet såfremt det ikke kan patenteres og kommersialiseres.

Driveren i systemet er forretningspotensial og ikke potensiale for å reverserve og kontrollere kreftutviklingen.

Farmasøytiske selskaper driver ikke business på bakgrunn av altruisme, deres primære ansvar er å akkumulere kapital for aksjonærene, og den eneste vitenskapen som de praktiserer er vitenskapen som handler om å skille folk fra deres penger.

Så når det gjøres fremskritt i medisinsk forskning som potensielt kan gi et nytt medikament går det derfor i to retninger: Molekylet kan enten gå i retning av et profittskapende medikament, eller i retning av en historisk kuriositet – molekyler uten profittpotensiale vil ikke bare bli satt på vent, de vil og typisk bli satt på en liste over konkurrerende kandidater som bør undertrykkes – for alt og alle som gir legitimitet til billige, lett tilgjengelige plantekjemikalier og medikamenter er en konkurrent.

Gordon Gekko

Det er mange behandlingsalternativer som er ukjente og som det ikke reklameres for, da det ikke går an å tjene penger på dem, det er, inntil et legemiddelselskap endrer litt på molekylet, patenterer det, får det godkjent av helsebyråkratiet og får fjernet den opprinnelige substansen i fra markedet. Og sånn holder de på…

Det holder rett og slett ikke at vi med bakgrunn i farmakologi, småskala studier og klinisk observasjon med stor grad av sannsynlighet vil kunne finne ut om behandlingsalternativet vil være til hjelp for et individ med en gitt kreftdiagnose, eller ikke, for gjeldende medisinsk-økonomiske filosofi er ikke til for å finne frem til best mulig behandling for hvert enkelt individ.

Den er til for å finne frem til standardiserte patenterte medikamenter som er forsket frem for å kunne behandle så mange statistiske gjennomsnittsindivider som mulig innenfor et gitt krav til avkastning – kreftmedisinene er ikke til for å tilfredsstille reelle menneskelige behov, men er et virkemiddel på lik linje med andre aktiva som benyttes for å skape profitt og akkumulere kapital.

Helsevesenet lar rett og slett storkapitalen/de kapitalistiske markedskreftene (opportunistisk av natur) styre hva som skal være tilgjengelig, eller ikke tilgjengelig, av kreftmedisiner.

Les mer: Har vi vestens dårligste behandlingstilbud?

Systemet

Det finnes ingen i systemet som jobber for individets rett til å ta individuelle valg vedrørende egen behandling.

Det er særs uheldig, da troen på et medisinsk fakultet som er fri for dysfunksjonalitet og middelmådighet som skaper uheldige skjevheter i praksis, ikke akkurat er klar tanke.

Vi har og en regjeringen som via statsråd Linda Hofstad Helleland aktivt har ytret at nettsider som presenterer informasjon om eksperimentelle behandlingsformer utnytter syke og svake, og bryter norsk lov ved å bryte markedsføringsloven. Regjeringen har og ytret ønske om å se på muligheten for å innskrenke ytringsfriheten for pasienter og pårørende når det kommer til hva de kan uttale seg om vedrørende behandling av kreftsykdom.

Vi ser og at pasientforeninger som kreftforeningen er mest opptatt av kreftomsorg, og at de aktivt guider kreftpasienter bort i fra potensielt livreddende utprøvende kreftbehandling, og over til smertelindrende behandlingsformer.

Og ikke minst har vi et stort metastatisk helsebyråkrati som kun er opptatt av å fremme sin egen makt og innflytelse. Et byråkrati som passer på at alle går i takt og innordner seg norske behandlingstradisjoner, og som ikke nevneverdig bryr seg om norske behandlingstradisjoner strider mot vitenskapen eller praksis i andre sammenlignbare land som Sverige, Tyskland, England og USA.

Galskap satt i system

For en utenforstående kan ikke dette bli sett på som noe annet enn komplett galskap. Men sånn har det alltid vært – i tidlige tider kunne du bli dømt til døden av de styrende autoriteter om du eide og tolket din egen bibel. I dag er vi heldigvis blitt mer humane, men med gjeldende lovverk i hånden fengsler og bøtelegger byråkratene mer enn gjerne kreftsyke som selv setter seg inn i forskningslitteraturen og privatimportere nødvendige medisiner for å behandle egen kreftsykdom.

Norske lover

Store byråkratiske systemer er som vi alle vet inhumane og ineffektive, men vi har allikevel i Norge i dag valgt å frata pasienter all individuell frihet til å behandle egen sykdom, og overlatt pasienten til et byråkrati uten ønske eller evne til å ta vare på individets beste.

Pasientene er blitt frarøvet sin frihet, og dessverre ser det ut til at de over tid og har mistet sin evne til selvstendig tenkning – en forunderlig vri i menneskets natur er å la seg (for)lede av autoriteter/sosiopatier og deres institusjoner, og da forblir det vel bare sånn…


Kilder